Hm, tekstilkunst kan beskrives som en materiale-orientering hvor brug af tekstil i en eller anden form optræder i værket (it’s simple, Doctor Watson…). Det er mit indtryk at tekstilkunstnere for tiden ofte arbejder med tekstil i sammenhæng med andre medier eller som en del af en reflektion over ‘det sociale og politiske tekstil’. Kari Steighaug har i værket Etter Markedet taget udgangspunkt i Jean-François Millets maleri Kornplukkerne fra 1857 . Steihaug deltager, blandt ganske mange andre tekstilkunstnere, påHøstutstillingen i Oslo med dette værk og har der vundet FineArt/Kunstklubbens pris for ”et verk som utpeker seg på Høstutstillingen som nyskapende, i tråd med tiden eller som reflekterer spesielle hendelser”.

Tråd er  ‘i tråd med tiden’.

På kunstnerens hus er tekstilkunst altså stærkt repræsenteret i år – som lederen af den nationale jury Arne Revheim,  ifølge KUNSTforum (Nicolai Strøm-Olsen), også bemærkede i sin presentation af årets udstilling. Debatten i kommentarfeltet under Strøm-Olsens reflektion over udstillingen om hvorvidt udstillingen er kuratert eller ikke, samt monteringens/kontekstens føringer for publikums oplevelse af værkerne, er også interessant, men nu tilbage til tekstilkunsten: Her er et billede af Steighaugs installation som den fremstod da den var udstillet i Arendal og her er Steihaug med sin installation på Kunstnernes Hus. Installationen har et meget organisk præg, næsten ‘indvoldsk’ eller ‘afførisk’/'avførisk’ (for nu at tage det på begge sprog). Det brune, i tråd, nøster og tøjklumper, vælter ud af en strikket version af Kornplukkerne. Det fungerer som appropriation. De ufærdige strikketøj deltager i et billede af fortid, kvindeliv og hårdt arbejde, og sætter tanker igang om ikke så altfor fjerne livsvilkår og hvordan disse ser ud i samtidsversion (selvom alt er, åh, så forandret på de fleste måder) og giver mig samtidig associationer til en del af norsk selvforståelse der har nøjsomhed, sanking/indhøstning og håndens gerning som nøgleord – for her er nostalgien absolut til stede.

Billeder:

Steihaugs installation på Flickr

Nya möjligheter i datat som blir tillgängligt från eböcker skrevet af Anton Johansson (Amazons Kindlenetværk og Readmill).

Johansson nævner også denne gode artikkel: Bokcirkeln är död, länge leve cirkelboken af Anders Thoresson

E-books Gets Social skrevet af Karianne Stinson (online conversations og ‘book lending’)

Amazon Kindle Social Network Service is Alive and Kicking skrevet af Sovan Mandal

Utøya. Foto: Paal Sørensen 2011

Jeg har jo, som de fleste andre i Norge, tænkt og følt meget siden begivenhederne i Oslo og på Utøya 22. juli. Jeg har følt specielt på fraværet af vrede og had  i den officielle bearbejdelse af sorgen og traumet ABB er årsagen til. Det slog mig allerede efter de første dage som en slags forvirring: Hvorfor er det ikke tilladt at hade nu? Netop nu. (og jeg ved at mange vil sige “netop IKKE nu”). Hvis ikke nu, hvornår så? Og er et samfund som ikke rummer vrede og had troværdigt, eller jeg var lige ved at sige, bærekraftigt? Alle de unge liv der er taget – og så taler ingen om had. Jeg blev forvirret fordi der ikke var samsvar mellem det jeg følte omkring begivenhederne og det der deltes i offentligheden. Har ABB virkelig vundet hvis jeg siger at jeg HADER det han har gjort? Skillet går vel her mellem at hade en handling eller en person, og det vigtige er hvordan man forholder sig til sin følelse, og allervigtigst er det hvordan man handler. Hilde Sandvik nævnte faktisk dette med ‘de vanskelige følelser’ i en kronik i BT her forleden:  “På utsida av samhaldet er gjerne også dei som no er fulle av raseri mot mannen som har tatt så mange liv, som kjenner seg fredlause i eit hat det offisielt ikkje er lov til å ha.” (“Vi som slår sprekker”, BT 2/8-2011). Jeg har nu ikke følt mig udenfor, ikke mere end jeg plejer, men dog følt at noget mangler.  Og Gro Harlem Brundtland taler om vrede idag, til Aftenposten: “Jeg mener at sinne hører hjemme i en normal sorgreaksjon. Det er noe av det man har lov til å føle. Fortvilelsen og sorgen og sinnet er en del av det vi mennesker selv opplever når noe slikt skjer. Da kan vi ikke late som om det ikke er der.”

Der kan ligge meget kærlighed og omtanke i at våge at udtrykke et had eller stor vrede, i at anerkende og tillade det. Og der kan ligge udelukkelse, og til og med selvforherligelse, i at fornægte (eller hade…) sit eget eller andres had. Her skal det lige siges at jeg ikke tvivler på de som ikke føler had og vrede i denne sammenhæng, og jeg er, som mange andre, stolt over den plads ‘åbenhed, sammenhold og mere demokrati’ har fået i offentligheden her i tiden efter. Jeg er ikke imod noget her, men ønsker et tillæg. I nogle tilfælde har mediedækningens og den officielle sorgproces’ fokus på den ‘gode side’ af følelsesspekteret, og fraværet af vrede, føltes hul og ikke helt i synk med hvad de direkte berørte og samfundet som helhed faktisk blev udsat for. Her må alle følelser være tilladt. Hvis ikke nu, hvornår så?

“Museum staff have often gone above and beyond to allow me to touch things others could not.  Unlocking cabinets and letting me go behind barriers.  Letting me touch their period costumes.  Talking to me about history, how artifacts were found, and more.  I am always so happy when things are made accessible for me. The fortress of Louisberg in Nova Scotia was particularly wonderful.  They allowed me to touch everything and took me around until I finally had to tell them that I just couldn’t absorb one more thing. “

Harald Eia opptrer ikke som mikrofonstativ for forskere, og stiller kritiske spørsmål, og det er positivt. Det negative i hans journalistiske arbeid er at hans kritiske holdning er for ensidig. Kritikken gis dessuten en indirekte form, gjennom dramaturgiske virkemidler, istedenfor å tydeliggjøres slik at seeren får innsyn i forskningen og formidlingen.”  (Gunnar Iversen, 12. april 2010 16:44, NRK og Hjernevask på Dagsavisen.no )

http://www.petitelapgiraffe.com/index.php

Hans Rosling about the magic washing machine

Vandets Jord, Nina Svane-Mikkelsen 1995. Ny tittel: Doktorander i arbeid

“Universitetene utdanner fler PhD’er enn noen gang, men er iferd med å få et dårlig rykte når det gjelder karriereveier / -muligheter”, (Prodekan NatMat, UiB, Lise Øvreås).

Jeg er på seminaret “Livet etter doktorgraden” på “Egget”, Studentsenteret i Bergen. Det følgende skal leses som mitt litt hurtige og ikke fullstendige referat samt mine kommentarer til seminaret:

Bolk A, ved Berit Rokne, Jarle Breivik og Kristin Lofthus Hope tar for seg “Dagens situasjon” og det skisseres en situasjon hvor Universitetets agenda (rekruttering til forskningsmiljøer samt oppnå forskningsresultater) og forskerutdanningen ikke alltid passer med kandidatenes behov siden bare 20% fortsetter sin karriere innen Akademia.

Jarle Breivik beskrev hvordan kandidatene er i krysspress mellom ulike interesser, Universitetets, egne og samfunnets, og oppfordrer kandidatene til å løfte nesen utover sitt eget forskningsprosjekt og kommunisere mer aktivt. Men jeg spør: Er Ph.D.-kandidatervirkelig bare nerdede opptatt av sitt forskningsprosjekt? Mit inntrykk er et annet. Bra spørsmål stilt fra salen: Er det stipendiatene som skal ta ansvar for den mis-match der er mellom Ph.D. forløpet (forskerutdanningen) og deres fremtidige jobb-muligheter?

Hope, fra UNI Rokkansenteret, presenterte resultater fra en undersøkelse gjort blandt midlertidigvitenskapeligt ansatte. Jeg noterte meg følgende: Undersøkelsen viser at det stort sett er kort vei fra ferdig mastergrad til påbegyntløp som PhD kandidat og her er det stor grad av egenrekruttering på fakultetene. Fakultetene har også veldig ulike tradisjoner for gjennomføringen av en doktorgrad. Undersøkelsen viste at karriereplanene til kandidatene ikke matcher realitetene. det blir sett som svært attraktivt å jobbe videre innen universitetet og høgskole. Innen humaniora og samfunnsvitenskap vurderer rundt 50% av kandidatene også  offentlige institusjoner generellt, departementer samt ideelle organisasjoner som aktuelle, noget som jo ikke er spesielt overraskende. Se også her om undersøkelsen: På Høyden: “Drømmejobben”.

Hope nevnte også at tidligere undersøkelser har vist at de fleste som tar Ph.D. vil ha relevant arbeid etter stipendiatperioden, men prosessen kan være ‘mangslugen’

Universitetene bruker midlertidig tilsetting veldig mye og det kom frem på seminaret at det er uenighet om hvordan regelverket rundt 4-årsreglen skal tolkes. Har man vært midlertidig ansatt mer enn 4 år har man krav på fast tilsetting. Men teller Ph.d. stillingen med i disse 4 år? Nej – men ikke i det hele tatt? 1 år av stillingen? Eller mer? Uansett er det jo ikke en måte man ønsker å få fast tilsetting på – her må det andre grep til.

Bolk B. Ulike arbeidsmuligheter.

Prodekan NatMat, UiB, Lise øvreås belyser saken fra overskriften: Bli i Akademia? Har Universitet en rekrutteringsstrategi? regeringen vil at det skal utdannes flere – det er mer kamp om ressursene. Tiltak som skal avhjelpe dette: Tilstrebe 4-årige postdoktorstillinger, tenure track stillinger (en slags prøvepakke-løsning; en innstegs-stilling hvor man avprøver kandidaten mens vedkommende er i en tenure track stilling. Finnes ennå ikke som stillingsbetegnelse her i Norge, men er brukt i USA), Universitetet bør ansette forskere i faste stillinger og minimere bruken av timelærere for å dekke faste undervisningsbehov + +. Utarbeide og synliggjøre langsiktige forskningsstrategiske planer. Fordelerne med Akademia: En unik arbeidsplass med stor frihet, veldig stimulerende, internasjonal forpliktelse i forhold til for eksempel kompetanseoverføring til tredje verden.

Christina Hæraas fra BTO pratet om å starte egen bedrift. Joakim Grahl Knutsen fortalte om  prosjektet Bitmonster, en installasjon til VilVite, som ble kommersialisert i 2009 med hjelp fra BTO. Fortalte bra om utfordringene med formidling. Prototypen fungerer best som konsept, ikke ennå god i praksis - med ungene. Nevnte også at det er vanskelig å konkurrere med sentrifugalkraften en populær installasjon på VilVite. Men satser fortsatt på IKT og formidling og har fått midler til videreutvikling av Bitmonster slik at den faktisk blir morsom og intuitiv å bruke i praksis.

Kristina Dahlberg, fra Det Norske Veritas pratet om det, som Ph.D. å gå inn i en etablert bedrift. Fokus på energiforbruk (hvordan få det ned). Trenger Ph.D’er for å løse dise utfordringer og mange andre, se dnv.no. Dahlberg snakkede en del om samfunnsansvar og det fik meg til å tenke på om Det Norske Veritas ansetter Ph.D.’er med samfunnsvitenskapelig bakgrunn.  Teknisk kompetanse utgjør naturligt nok hovedparten av ansettelsene . Dahlberg nevnte en enklet Ph.D. med bakgrunn fra BI og svarte meg ellers at det mer er menneskelige (generelle Ph.D.) kvaliteter de ser etter enn akkurat hvilken spesialisering du har. Men jeg tenker at man jo ikke søker på de oppslådde stillingene på dnv.no med samfunnsfaglig bakgrunn dersom de søker etter spesialisert overveiende teknisk kompetanse, noe det tross alt ser ut til at de gjør.

dnv skriver om ledelse: “DNV har utformet en ledelsesmodell som konkret tar for seg forretningsetikk og veileder våre ansatte om samfunnsansvar og etiske spørsmål, slik at det blir en naturlig del av det daglige arbeidet.”  Jeg tenker at det her er et potentiale. Her vil samfunnsvitenskapelig forskningskompetanse,  filosofisk kompetanse og lignende kunne bidra til å utdybe, presisere og underbygge begreper som samfunnsansvar og etikk. Blandt annet.

Jan Olav Langseth om å jobbe på forskningsinstitutt. Han fortalte om Forsvaret Forskningsinstitutt (FFI). Jobber med virkelig tverrfaglige prosjekter og med anvendt forskning. de er selvfølgelig tunge på forskning innen sikkerhet. De har hjemmel for å tilby postdok-stillinger. Her var der muligheter for samfunnsfaglige doktorander såfremt deres forskning kan dreies mot sikkerhet (forskning innen terrorisme for eksempel)

Men arrangørerne av Livet etter doktorgraden må sies stort sett å ha oversett de humanistiske og samfunnsfaglige kandidaters situasjon, noget som delvis kan begrunnes med at økningen i antallet doktorgrader har skjedd langt mest innen de naturfaglige og tekniske fag. Men likevel: Det hadde vært interessant å få belyst hvilke muligheter det er for disse grupper. Jeg er ikke i tvil om at det er masse muligheter, men her manglet vi tanker rundt dette og representanter fra næringslivet og det offentlige der etterlyser slik kompetanse.  Dette ble også diskutert på slutten av seminaret.